Dag 12 - Å krysse en grense

Ble plukka opp fra hotellet i bil full av mygg. Så ble vi transportert over i en buss som kjørte oss til en annen buss. Det var heldigvis den bussen som tok oss til Phnom Pehn. Der måtte vi vente en halvtime for å bytte buss og jeg brukte tida på å besøke ett av de verste toalettene jeg har vært på på turen. Utrolig nok gav jeg dem tips (1000 riel), fordi man må jo gi tips etter å ha lånt ett toalett, og jeg tipper summen jeg gav kunne gitt fire nye toaletter av samme standard. Bussturen videre til Kep gikk prikkfritt, og det var ett ganske fint sted ved vannet. Kep er visstnok ett feriested, men det består da av en strand, ett hotell og en busstasjon ca. Så vi skulle nå komme oss til grensen mellom Kambodsja og Vietnam. Vi hadde ikke lyst på mer Kambodsja.

Det viste seg at grensen stengte seks. Klokka var nå 17:25. Mannen i bilen vi fikk tak i var stressa. Han ringte telefoner og kjørte rett og slett som ett svin. Det var den eneste gangen til nå jeg har vært virkelig stressa over kjøring. Han tok snarveier over landsbyveier som var trange nok for en ku å gå på, og humpet i vei i enorm fart. Så tok reisen en ny vinkling, i det det som på film, kom to moto’er skrensende mot oss. ”Get over on the bikes! Border closes...” Vi ble kommandert over på hver vår sykkel. Sekken foran, en mann i mellom og meg bak. Jeg klamra meg til sekken så jeg fikk vondt i fingrene. Det gikk fort, fortere enn med bilen og det humpet om mulig enda mer. Jeg var redd, men etterhvert slappet jeg litt av. Det fikk gå som det gikk. Vi måtte nå grensa, å sove i ingenmannsland var ikke aktuelt. Begynte å se meg litt til siden etterhvert som jeg ble trygg på kjøringen, og det var faktisk helt nydelig. Vi kjørte som gale nedover en landevei i Kambodsja, sola holdt på å gå ned, rismarkene var fulle av folk som tok inn dagens arbeid og det var perfekt!

Så kom vi til grensa. Klokka var fem over seks. Vi fikk ikke lov å gå inn. Vi gikk forbi vakta og til stempelmennene. Vi fikk beskjed om at Vietnamsiden var stengt. ”We have to!” ”Why you late?” Etter mulig bestikkelse fra moto-sjåførene våre og tygling, fikk vi beskjed om at Vietnam kunne slippe oss inn likevel. Kambodsja-siden tok evigheter med å stemple og vi kunne ikke annet enn å vente i angst på at han skulle snegle seg ferdig. Så sprinta vi over til Vietnamsiden. Den 19åringe gutten bak luka spurte om vi hadde visum, og hjertet mitt stoppa, det er jeg sikker på. Heldigvis hadde vi lest rett, og nordmenn trenger ikke visum hvis de skal være i Vietnam under 15 dager. Etter at de hadde funnet frem stemplene sine igjen og spurt ”Why you late?” tre ganger, fikk vi innpass. Takk alt som kan takkes! Men det er virkelig ett øyeblikk av mitt liv jeg kommer til å huske =)

Vi kom oss til Ha Tien i godt behold og evig glade. Der fant vi oss ett greit sted å overnatte, og tusla nedover den ene gata som egentlig var noe å se. Koselig liten by, men såg bare en annen turist (og dette skulle være en hektisk turistby).

Beklager, ingen bilder fra dagen. Litt for mye action til det ;P