Dag 15 - På havet

Stod opp for å spise frokost før båttur. Servicen var som vanlig. En av oss fikk maten og rakk å spise opp før den andre fikk sin. Så hadde vi dårlig tid før møtetid og sprang/tusla oppover veien. Turen til båten gikk greit i en liten minivan. Bare svensker som var medpassasjerer. På havna kom vi oss over i en litt skranten båt, men sikra oss superplassene på øverste soltak. Dette viste seg i ettertid at også sikret meg dagens mest solbrente-pris. Båten kjørte ut av havna, kjørte inn igjen, kjørte ut igjen og kjørte inn igjen. Er det slik dagen skal bli, en evig sirkel av båtkjøring, til tiden vår er ute? Men de hadde visst bare glemt noe, og på tredje forsøk gikk vi utover uten å se oss tilbake. Vi kjørte forbi noen nydelige små øyer og stoppet til slutt for å fiske. Hverken Jarle eller jeg hadde fiskelykke, og de som fikk fisk fikk bare noen små tullefisk. En voksen engelsk mann måtte ha min hjelp for å ta fisken av kroken, og så nesten ut som han skulle begynne å grine når skipperen konstanterte at fisken kom til å dø hvis vi slapp den utigjen i vannet og derfor måtte drepe den umiddelbart.




Etter det mislykkede fiskeforsøket gikk turen videre til snorkling. Tre snorklinger skulle dagen by på. Jeg har aldri snorkla før, og trengte veiledning av Jarle før jeg fikk maska til å slutte å ta inn vann. Svelge også noen desiliter saltvann. Første snorkling var litt kjedelig. Ikke noe særlig av noe. Litt fisk, litt korall. Andre snorkling var litt for mye av det gode. Mye fisk, enormt mye korall. Jeg fikk panikk. Angstanfall i det minste, og glemte å puste. Det er ikke så lurt når man har drevet vekk fra båten og må svømme alt man kan for å komme tilbake i strømningene. Så for meg at korallene og fiskene kom til å ta fatt i beina mine og at jeg kom til å bli slukt av havet. Slettes ikke i tankene mine å noen gang snorkle igjen. Dog Jarle synes vi skal gjøre det igjen i Malaysia, for å se om de har bedre fisk. Det var nemlig ikke noen Nemo her. Fiskene var enten hvite eller grå. Samma for meg hva slags farge de har, de er ekle uansett.



Etter å ha karra meg til båten og forsøkt å huske å puste igjen, ble jeg værende ved båten. Siste snorkling foregikk uten meg, men jeg tok meg en liten dukkert rett ved stigen opp. Båten gikk i land igjen og vi tok minivan til det som skal være Phu Quocs finste strand. Ja, den var langgrunn, vannet var lyseblått, sanden var kritthvit og myk og hva mer kan man si? Det var egentlig ganske kjedelig der og jeg stod i skyggen og så på Jarle som gikk på jakt etter en palme ;) Turen skulle nå være ferdig og vi skulle hjem til hotellet, men vips pressa de inn et besøk på en perlefarm. Der så vi en perle bli dytta ut av slim og alle jubla og ohh-a. Vel hjemme kunne jeg konstantere alvorlig mye sol på kroppen og sovna utmatta etter en lang dag på sjøen.